Irene og Vito

Får stadig meldinger om at bloggen skal legges ned og alt kommer til å bli sletta, men jeg gjør som strutsen, stikker hode i sanda og håper det går over

I helga  var vi på jaktkurs med Heidi Kvan og Åse Tøfte. Jeg og Elisabeth dro ut forholdsvis tidlig på fredag, og rakk en god tur mens vi venta på ferja (som vi nesten kom forsent til, var så utrolig deilig å gå tur på barmark..hehe), og en god tur med litt innlagt trening på Fosen. Vito og Lynx er utrolig enkle å ha sammen, de er liksom bare treningskompiser de, ikke jente og gutt Da fikk jeg også sett at innkallinga mi er rimelig safe, Vito var laaangt unna meg på jordet da ett rådyr spratt opp og løp ganske så nærme den gule.. Men ingen planer om å jage rådyr nei, han kom som en kule når jeg blåste i fløyta Ikke fått testet dette før så det var utrolig deilig å se at det ikke var tendenser til jaging!

.

Vi ble delt inn i to grupper etter hvor langt vi var kommet, og vi hadde Åse som instruktør første dagen. MASSE nyttige tips å ta med seg, og jeg skal love deg at arma mi kommer til å være høyt i været ved stoppsignal, og rett ut ved sidesignal etter denne helga Jeg sniker ut kommandoer og armsignal på en måte som er nesten flaut… akkurat som det skulle gjøre Vito mer langsom liksom… Greit å få klar beskjed om hvordan det funket i praksis..hehe. Vi brukte lang tid på oppvarming med mye sitt, innkalling av en og en hund, kasting av dummyer etc etc. Vito oppførte seg eksemplarisk, ikke en gang tenkte han på å forlate plassen sin, selv ikke da en annen hund rocka rundt med dummy i munnen. Godt å se at grunndressuren sitter selv om det er ny setting, mye lengre å forholde seg rolig og nye hunder! Fikk mange nyttige tips på både finsøk og dirigeringsøvelser. Åse falt veldig i smak som instruktør, veldig konkret, klare meldinger og kunnskapsrik. Og veldig greit at hun og Heidi er å samkjørte i måten å tenke jakt på, når vi nå først har begynt å kurse oss hos Heidi

.

Søndag var det ett herrens vær, sterk vind og store nedbørsmengder.. Bortsett fra det en like lærerik dag som lørdagen. I dag kjørte vi mer øvelser, og jeg fikk NOK engang sett at vi ikke her 100% i mål når det gjelder å forte seg inn med dummy…. Han var kjempeflink på de aller, aller fleste apporteringene, men på ett område med tenninsballer langt fra meg, og skjult fra meg.. nei da koste han seg gitt.. Plukket en tennisball rimelig kjapt, men surra rundt i trygg forvisning om at jeg ikke kunne se han.. Tissa litt over tispe som hadde vært før han som markerte rimelig mye, løp litt og så etter flere tennisballer og tok seg i det hele tatt veldig til rette der ute.. Vi trodde jo egentlig han kom inn uten ball, for vi så jo at han surra rundt og tilsynelatende leta langt der ute.. Men nei da.. ballen var i munnen den . Ved neste utsendelse til den plassen løp jeg etter han uten at han fikk det med seg det, og sto på høyden i innkanten av søket og minnet han på hva det var han skulle gjøre.. Litt småsjokkert labrador som plutselig fikk det travelt med å komme inn ja..hehe. Dette må jeg skjerpe meg med fremover.. Er det mulighet for bytting, tissing etc, ja så skal jeg etter ut i terrenget!!! 

.

Ellers er jeg utrolig fornøyd med han. To dager med MYE mer trøkk en til vanlig, og joda, han ble heit nok, men går seg ned og er kontrollerbar. Alt av lange fremadsendinger gikk som på skinner, han lar seg ikke lure til å ta markeringer nei.. Og jeg tror faktisk jeg på en eller annen måte har klart å få en dypere forståelse for hva jakttrening innebærer. Vet ikke helt hva som ble sagt konkret, men plutselig forstår jeg bare mye mer av helheten! Og ser at jeg må forandre endel på treninga mi, har tenkt alt for mye tekniske øvelser, og ikke så mye modus og søksutvikling som jeg burde. Og vi fikk streng beskjede begge to, (les MEG, Vito er bare en hund) om å ikke ha det så travelt. Det er med skam å meddele ikke bare Vito som er hektisk og utålmodig… 

.

Noen hunder trenger å bygge selvstendighet og trene på å jobbe godt borte fra fører.. Vito trenger IKKE å trene på det.. Han må styres mye mer enn jeg har gjort tidligere, for å si det sånn.. selvstendig nok!! Og ingen trøbbel med avstander, ekkelt terreng, høyder, vann etc etc.. han elsker å jobbe langt ute for seg selv han.. og da helst uten forstyrrelser fra meg selvsagt.. løper man nok finner man jo dummy tilslutt..

.

Men nå er jo våren og barmarken øyeblikkelig kommet til Hølonda også, og i kveld har vi vært på jordet bak gården og RUSLET fot i ca 40 minutter.. med områder lagt ut som trigget han. Utrolig flott trening!!

Har vel aldri noensinne vært så dritt lei vinter og snø som nå, men så har vinteren vart i snart 6 mnd også, så det er kanskje ikke så rart.. Åkke som, det våres og tines fra time til time, og selv om det er MYE snø igjen her ennå, trenger man ikke kjøre lenger enn til Melhus for å finne barmark – Hærlig!!

.

Fredag var det ett herrens uvær.. regn/sludd/snø og veldig sterk vind.. Jeg er av og til meget sta når jeg her sett for meg en bestemt trening, og fredag hadde jeg sett for meg at jeg skulle få gått ett blodspor… Fant litt barmark i eventyrskogen bak gården her, og vasset meg frem over råtten snø på jordet med blod, rådyrskank og delvis godt mot..  Det er masse tele i jorda ennå, og “barmarka” var delvis under vann og delvis ett tynt lag med blankis over.. men som sagt.. litt sta til tider, så sporet ble lagt ut.. Ble vel sånn omtrent 300 meter tenker jeg.. Lot det ligge drøye tre timer før jeg tok med meg hund, sele og line. Nå var været om mulig ennå værre, men spor skulle gåes uansett.. (jada, av og til litt for sta for både mitt og hundens eget beste..hehe)  Vito er veldig ivrig når vi nærmer oss sporstart, på grensen til hektisk, så jeg må tenke litt der hvordan vi skal ha sporstarten fremover. Han snuser på oppstarten og raser avgårde uten å bruke de teknikkene en faktisk må bruke for å holde på ett spor…  tenker da først og fremst på nesen i bakken…   De to blodsporene han har gått før har vært ferskere, og da har han helt klart gått på sporlegger og ikke på blod.. Han har nok ikke skjønt at det er blodet som er nøkkelen her ennå.. Og med det underlaget +alder, så var det veldig lite fert etter sporlegger igjen… Han får ikke lov til å gå fort, og blir både frustrert og usikker etterhvert som vi sakte jobber oss fremover.. Han får ikke slakke på lina før nesa er nede, men alt går jo så fort med Vito at nesa like fort er oppe igjen..  Etter første vinkel og ett lite bloddepot gir han faktisk litt opp, tror det er første gang jeg noensinne ser at han har lyst til å gi seg.. men han skjønte nok rett og slett ikke oppgaven han ble satt til… Vi tusler litt videre, og faktisk…. de siste 50-70 metrene virket det som han catchet litt mer… nesa kom ned, han fikk ros fra meg.. og han kom seg faktisk til slutten på en noenlunde anstendig måte… Måtte jo si det til han da der vi sto.. i drittværet.. han gørr fornøyd med både rådyrfoten og egen innsats.. at dette var noe av det dårligste sporadferden jeg kunne huske å ha sett…., uten at den gule tok det personlig på noen som helst måte..  

.

Vel.. Vito ER ikke noe stort sportalent, jeg har sett det før også.. Han er en typisk overværshund rett og slett. Det betyr ikke at han ikke kommer til å bli ganske flink med trening, men det er overvær som ligger desidert mest naturlig for han. Nå skal jeg være såpass fornuftig at jeg venter til det blir enklere forhold.. dvs bart og uten tele/blankis på bakken, også skal vi ta det derfra. Han går ikke dårlig spor når det er 1-2 timer gammelt, men langt fra bra liksom.. Han søker frem og ned.. ikke ned og frem som jeg skulle ønske da.. Og blir det vanskelig så øker han farten på både bein og intensitet.. noe som gjør det mye vanskeligere for han.. Tempo må NED når ting blir vanskelig.. Han får ikke lov til å øke tempo sånn sett, jeg holder da igjen.. men tempoet i hunden øker, og ergo blir det masse løping i lina og hektisk oppførsel.. Heldigvis er jeg rimelig erfaren når det gjelder sporing, og jeg lar meg ikke stresse selv om hunden gjør “feil”.. Jeg har planen klar for hvordan vi skal trene fremover, jeg ser på det som en morsom utfordring, og skal i løpet av forsommeren “omprogrammere” Vito til å bli en om ikke topp sporhund, så i alle fall opp på ett anstendig nivå

.

Også må jeg ikke glemme da.. som jeg nevnte øverst.. det har vært en LANG vinter helt uten annen trening enn jakttrening, og jeg skal vel ikke se helt bort fra at mye ligger der også For å bli god i spor må man faktisk trene det!

.

I går møtte jeg Ellen og Kiska for litt jakttrening på Melhus. Ellen har lyst til å være med å trene litt jakt fremover, noe  jeg setter STOR pris på. Og Kiska er jo ett skikkelig naturtalent da!!  Førbar, tyst og veldig ivrig Vi begynte litt med finsøk signal på henne i går, noe jeg tror kommer til å gå rimelig greit å få til med henne.. Allerede etter tre småfelt begynte hun å skjønne hva som gjaldt. Kiska er en fantastisk hund som jeg liker veldig godt, og hvis Ellen vil, er det overhode ikke noe trøbbel å ta en Bk med henne i løpet av sesongen

.

Jeg la ut 3 områder med gjemt liten dumy før jeg tok ut Vito, og etter en helg med lite aktivitet på han var han rimelig kokt i topplokket når vi begynte å gå fot. Han stresset og pendlet og måtte gås ned ganske mye før vi kom oss i arbeid. Når han først fikk begynne å jobbe var han veldig flink, nesa på og ikke noe særlig løping. Han holdt seg i området han ble satt i, og fant rimelig fort. Jeg prøvde faktisk på siste dummy og ta en dirigering, stopp og finsøk signal til høyre. Første gang hørte han ikke på signalet og begynte å løpe villmann etter stoppen. Fikk hempet han inn med en gang, og gjorde ett nytt forsøk. Og DA hadde han på øra og gjorde som jeg sa. Så da fikk jeg prøve å sette sammen dirigering (han løp ut som en kule dit jeg pekte, og for han var det blindt..) stoppet på fløytesignalet, OG gikk litt høyre og satte igang med finsøk.. som belønning fant han dummy gravd ned ved siden av ett tre Veldig fornøyd med at det såvidt kan syes sammen nå, selv om jeg skal fortsette å trene mye momenter, må vi av og til se hvor langt vi er kommet.

.

Etterpå gikk vi en lang tur langs elva, bildet er ærlig og redelig stjålet av Ellen

I helga har vi hatt kjempekoselig besøk av Line og Rikke, og selv om kong vinter besemte seg for å slå tilbake for fullt, hadde vi en knallhelg der vi fikk trent masse. I litt protest mot vinteren er alle dagens bilder fra fjorårets besøk hos Line og Rikke på sætra i Einundalen

.

Jeg møtte Line på Melhus fredag på dagen, og vi dro til Øysand i håp om at det var minimalt med snø der. Vel…alt er relativt, men vi fikk lagt ut ett par spor på jordene der, og selv om det blir litt annerledes sporing, så får vi i alle fall trent sporkondis og søk. Vito fikk bare ett kort spor med endel mat i, og etter at mor kom seg litt bak i lina, gikk det faktisk ikke så værst. Rikke gikk stort sett greit igjennom ett spor på noen hundre meter, og selv om hun nok lurte litt på det der å gå spor i snø, markerte hun pinner og var rimelig pesen etterpå

.

Etter en koselig kveld med god mat og “litt” rødvin, bestemte vi oss for å dra på Flakk lørdag. Der er det i alle fall så lite snø som det kan være i trøndelag en sådann helg.. Jeg hadde bestemt meg for å gå blodspor, og selv om jeg er litt usikker på læringseffekten av å gå slike spor i snø, så la jeg ut ett par spor. Line la ut ett langt spor til Rikke,  sporkondis sto på programmet.  Vito er nok mer ivrig enn flink føler jeg, men i perioder går han fint. Og jeg må vel innrømme at det tempoet som det ønskes på blodsporprøver kommer til å bli en utfordring både for meg og Vito..hehe. Men vi får bruke våren til å gå gamle spor, og tenke tempo, så blir det i alle fall ikke værre. Vi trente også en god økt med sporoppsøk med Rikke, der jeg syns vi fikk veldig god respons på det vi  trente på!

.

Vito og Rikke, to gode venner på sætertur!

.

Etter mange effektive timer på Flakk, satte vi kursen hjem for en kald øl, før vi gikk  i “eventyrskogen” bak gården der det faktisk er veldig lite snø, og fint for felt trening.  Vi tråkket en korridor, og sendte annenhver gang. Veldig fornøyd med Vito når han var passiv, satt helt i ro og bare tittet på Rikke. Flott trening for begge to, vi kjørte tre gode økter før vi ga oss.  Jeg er knallfornøyd med hvordan Vito bruker vind og fart i feltet, og ikke fullt så fornøyd med hvordan han løser det når han har funn…  Han VET at det er flere gjenstander der ute, og selv om han setter kursen hjem, ser jeg veldig tydelig at han ikke tar strake veien inn, og at han absolutt søker på tur hjem. Ikke at det nødvendigvis er negativt, men jeg ønsker større drive inn til meg!!

.

Jaggu har han mørknet ganske mye siden i fjor sommer, gulinge min

.

Søndag ble det en ny, god økt med felt, også fikk Rikke ett lite spor på skolen før Line satte kursen tilbake til Østlandet. Tusen takk for veldig hyggelig besøk, både jeg og Vito storkoste oss hele helga!!

.

Tenkte litt på felt og innkomster etter helgas trening, og da prøvde jeg å se for meg hva Irene instruktøren ville sagt hvis jeg kom til meg og spurte om råd.. Og det er jo egentlig veldig enkelt, åhhh at det skal være så vanskelig å gi seg selv råd innimellom da! Vito er en meget selvstendig hund som elsker å jobbe med søk, og en litt mindre spontan lyst til å tverrvende og komme inn… What to do? Jo man øker selvsagt motivasjonen for å komme inn… Har jo belønnet med ball litt innimellom når jeg har trent, men ikke i de settingene der jeg kanskje virkelig burde gjort det.. Pluss at jeg egentlig ikke ønsker å få han heitere (borforklaringer, bortforklaringer..hehe) Jeg er faktisk ikke så sikker på at Vito blir heitere av å få litt heftigere belønning inne hos meg heller når jeg tenker meg om… det bare øker lysten hans til å komme inn.

.

Som tenkt så gjort.. I dag mens snøen lavet ned utstyrte jeg meg med ett lass smådummyer og gikk baki skogen. Dummyer ble lagt ut, og jeg la to og to ganske tett bevisst for å få frem at han fikk en i nesa når han hadde funn. Jeg la ut 9 stk, også snudde jeg og tok ett par enkle apporteringer der jeg belønnnet med tennisball, Vito sin absolutt beste belønning.  Og hva opplevde jeg da.. Joda, Vito søker som en gud OG tverrsnur og stuper inn til meg, avleverer flott og får tennisball på absolutt alle funna! Og det var braksuksess må jeg kunne si. Hver gang jeg sendte var han helt klar for felt, og med en gang han hadde dummy var han fullstendig klar for å komme inn. Og selv om han ved ett par anledninger helt tydelig fikk dummy i nesa på tur inn, valgte han å storme inn, og leke med meg… også husket han den han hadde i nesa neste gang jeg sendte

Trenger vel kanskje ikke si hva som blir planen min fremover nå en periode… Jeg skal faktisk belønne mye mer med belønning som virkelig betyr noe, i håp om å få hjernevasket han på å tverrsnu. Jeg har jo jobbet litt annerledes ett halvt års tid, med delvis suksess. Joda, han kommer inn bestandig, men jeg savner den siste lille intensiteten på å komme inn.. Så da er det kanskje på tide å forandre litt på treninga, og se om vi ikke kommer helt i mål!

.

Denne stokken dreiv de to med i felleskap leeenge uti elva.. men jeg skjønner jo at Rikke trøbler litt med å få den på land når det henger en labrador OPPÅ stokken.. hehe

I dag har det vært en utrolig tung dag.  En av de mest fantastiske hundene jeg har fått lov til å kjenne, sovnet inn, nesten 11,5 år.

I går kveld var han med hele gjengen på en kort luftetur, og han løp og koste seg og kløyp Delphi i hasene som han bruker. Han virket å være i god form og godt humør, godt på beina igjen etter halthet han har slitt litt med etter en strekk for noen uker siden.  I dag tidlig var han skikkelig syk, og døde i armene til Mona på tur inn til veterinæren. Trolig hjertesvikt. Man kan jo si at det var greit at det gikk fort og at han slapp å plages, men uansett, han var nesten umistelig!

.

Jeg har kjent Aristo siden Mona hentet han som 8 ukers liten valp, og har fulgt han tett hele livet. De siste 3,5 årene har han vært endel hos meg og mest hos søstra mi, og har vært en kjempesprek “gamling”. Aristo var så mye.. Han var en knall god lydighets hund med mange store mesterskap bak seg, han var en god brukshund, han var verdens snilleste kosegutt, han var den som gikk overens med alt av hunder, han laget aldri bråk, han var bestandig der han skulle være og alle som møtte han falt for hans sjarmerende måte å snike til seg en kosestund på , til og med folk som ikke likte eller var redd hunder. ALLE ble sjarmert av Aristo.

.

For meg har han vært den absolutt mest ukompliserte hunden jeg har kjent. Han som lærte meg at det går ann å være 100%  snill og grei, og fortsatt være en knall hund med mer enn nok drifter…  Han som lærte Vito hvordan gutter skal oppføre seg mot hverandre, Vito forgudet rett og slett Aristo, og hadde den dypeste respekt for den gamle mannen, som aldri hevet stemmen, bare viste frem hjørnetanna hvis han skulle stramme opp den gule. Og da flatet den gule rett ut, full av ekte respekt.. Ikke redsel, men respekt!

.

Han var rett og slett verdens beste Rissegutt,  og selv om man vet at en så gammel hund har begrenset tid igjen, er man aldri forbredt på å miste de så brått.   For Aristo selv var det nok en fin måte å forlate oss på, han gikk ned med flagget til topps!

.

Mona og Aristo på agility kurs, Aristo debuterte som agility hund i en alder av nesten 10 år.

.

Aristo sitter bamse, ett triks som førte til masse godbiter gjennom årene..

.

Aristo og Ifrah, Aristo gjorde så godt han kunne for å lære Ifrah å fungere fint i flokk.

.

Mona og Aristo koser og pusser i vintersolen.

På dagens trening var dummyer byttet ut med diverse vilt, vi er jo så heldige at vi trener fast sammen med Elisabeth, som jeg tror har en helt utømmelig fryser med forskjellige saker i, alt fra vilt i alle arter, til blod.

-

Jeg startet litt strengt med Vito i dag. Føler at jeg går og tjater og maser når det gjelder fot, og jeg hører det selv at det blir mas og lite annet.. Så nå har jeg tenkt å kjøre en litt “hardere” linje fremover, der jeg forlanger fin fot med EN gang, og ikke etterhvert når han får gått seg til. Har hatt samme tanker og mål før med suksess, men så sklir det ut igjen, og jeg er tilbake til tjatringa mi… Trengs helt klart skjerping fra min side….. Som tenkt så gjort, og jeg stilte krav med en gang han kom ut av bilen. Og den gule er ikke vanskelig han.. får han klare beskjeder så forholder han seg veldig fint til det. Ergo får vi en veldig fin start på treninga, og den km vi gikk opp til treningsplassen, trengte jeg faktisk ikke minne han på noe som helst etter den første beskjeden han fikk   Ser det gang på gang.. får Vito klare og tydelig beskjeder, så hører han på de… At det skal være så vanskelig å gi han det da… Tydelig føring og signaler fra MEG blir nok fokus fremover, for da er det så utrolig mye enklere for Vito å gjøre rett også

.

Så var det viltet da… Leeenge siden sist vi har trent med vilt, og vi startet for sikkerhets skylde med måse, noe av det ekleste en hund kan hente… Til og med jeg kjente at den fuglen lukter vondt… Kjørte 3 enkle apporteringer, der han hentet den første forholdsvis greit (etter litt påminning). Den andre valgte jeg å holde kjeft å se om han tok den selv.. det gjorde han IKKE.. sto og vurderte litt, også gikk han og tisset litt før han tenkte å bevege seg videre inn i skogen.. Men da kom dragen, og vi ble enige om å at det ikke var noe alternativt.. Den tredje ble hentet knallfint… spontant opptak og full fart inn.. Og da var vi ferdig med dagens diskusjoner, og alt annet av vilt.. inkl fiskeand ble hentet flott inn til meg.

Litt ekkel den måsa, så det beste er vel å skynde seg inn med den…

.

Både jeg og Elisabeth hadde lyst til å se status på feltsøk i dag, jeg hadde overhode ikke trent dette siden jeg startet BK for leeenge siden. Det ble lagt ut feltsøk med 3 fugler med god avstand, Vito så ikke at feltet ble lagt ut. Akkurat som jeg tenkte er ikke felt noe jeg trenger å vektlegge så veldig. Han husket felt signalet, og jobber selvstendig og med nesa på i akkurat passe fart. Alle fuglene ble bragt forholdsvis fort inn, og bytting var ikke noe tema, mest vil jeg tro pga at han ikke kom opp i situasjon der han fikk fugl i nesa når han var på tur inn

.

.

Tok ett par markeringer også, og han markerte flott, var rolig inne hos meg, og plukket opp viltet helt spontant.. Veldig godt fornøyd.

.

Det som kanskje gikk frem den største godfølelsen i dag var den enorme roen han viste under passiviteten!! Ikke bare var han i ro, men han hadde ro inni seg!! Helt avbalansert og stille, og det var det samme om han så på at de andre løp og hentet, eller om han satt på standplass. Jeg er SÅ fornøyd med den roen det virker som han holder på å få. Joda, kjente hunder og ikke noe skudd, det blir nok varmere når det er masse nye hunder, ny plass og nye utfordringer, men i dag følte jeg virkelig at han var i balanse på absolutt hele treninga!

.

Helt på slutten av treninga fikk fikk han en liten forvarsel på at tisper kan være nettopp det… tisper… Jing har ett visst eieforhold til viltet, og når begge to sto nærme posen med vilt i på slutten av treninga, bestemte hun seg for å jage bort den gule. Vito viste nok en gang at han er en fredens gutt.. Han blir faktisk litt småsjokkert/redd, og hopper unna sinnadamen helt uten en eneste tanke i hodet på å ta igjen.. Jeg liker det så enormt godt at han velger å forlate konflikter, og søker bak ryggen min!! Jeg er ikke i tvil om at han forsvarer seg hvis det blir nødvendig, men nå har han flere ganger siste tiden vist at har han mulighet, så går han bort fra bråk

.

Ellers har jeg bytta bil (igjen…) Toyota’n er en veldig god bil, men desverre litt for lav under til at det er greit å bevege seg litt utav asfalt veien.. Og med min hobby skjer det stadig vekk at vi forlater E6, derfor valgte jeg å bytte FØR jeg kjørte den i stykker under.. Endte opp med en  Peuogot Expert 2007 modell med 3 seter. Gått veldig lite, og i god stand. Ikke noe ekstra stæsj på den bilen overhode, men du verden for en praktisk hundebil. Kjenner at jeg har blitt “glad” i den allerede, og når jeg få innredet den som jeg har tenkt blir det helt knall!!

I helga har vi gjort noe helt annet enn vi vanligvis gjør, vi har nemlig oppsøkt Trondheim by for fellesturer sammen med andre folk og dyr.. Ikke trening med dummyer og fløytesignal, men rett og slett tur i beferdet området

Lørdag var det med 5 mennesker og 6 hunder av ymse slag, både hanner og tisper, og turen skulle gå til Estenstadhytta. Ikke akkurat byen det da, men uansett mye mer folk, dyr og lukter enn vi vanligvis må forholde oss til. Jeg bestemte meg for å gå med sele og strikk, mest pga at jeg ikke regnet med å kunne ha han noe særlig løs, og fordi jeg kjenner meg selv så godt at med så masse trivelige folk ville jeg heller skravle enn å passe på at Vito gikk fint i bånd.. Ergo tok latskapen over, og han fikk dingle foran i sela si….  Masse hundelukter å forholde seg til, og jeg tror vel det tok en drøy time før han overhode frivillig tok kontakt med meg… Litt større intersse for dette en jeg innerst inne setter pris på, men sånn er nå engang status… Håper det er en aldersrelatert greie som roer seg litt med mer alderserfaring!  En liten yndig puddelgutt ved navn Rambo prøvde å yppe til bråk, men den hærlige gutten min valgte å ikke forholde seg til den lille brusegutten.. Cairn Terrier gutten Zorro og han hilste pent og ble kompiser med en gang og tuslet sammen og luktet på samme flekkene.. Vito var nok mest interssert i Fibi, som var en uke ut i løpetid, men det gikk egentlig forholdsvis greit.

Vi var ute i 3 timer, og det var en Vito som var mye mer sliten enn etter en 3 timers tur med masse fysisk trening..:-)

.

Søndag dro vi jaggu inn til byen igjen, og i dag skulle vi faktisk på skikkelig bytur!  I dag var vi 4 folk og 5 hunder, og nå fikk sela ligge i bilen, og den gule måtte gå pent i båndet hele turen, noe som stort sett gikk veldig fint. Slapp opp litt på ett grøntområdet ved Nidelva, og da skal jeg love dere det ble luktet ja… Han skummet faktisk av både nese og munn, sjarmerende med hormongutter….  Men i dag var han faktisk veldig flink, han gikk stort sett på slakt bånd og tok alt vi møtte av folk og dyr på strak arm. Ingen ting som vipper han av pinnen, men jeg ser jo at han ser på liksom… og akkurat DET må være lov når man kommer fra Bøgda og er på sin første bytur Puddelen Rambo levde forresten opp til navnet sitt, og kom bort og yppet i dag også.. og det ett kort øyeblikk uten eier… Vito knurrer litt tilbake, men står bare med hevet hode OG hale, og gjør overhode ingen ting for å ta igjen. Blir faktisk litt satt ut av slik oppførsel ser jeg, og vil helst ikke ha noe med han å gjøre

.

Ved NTNU

.

Se her ja.. meg og Knottulf med Nidarosdomen i bakgrunnen

.

Kaffepause på Sum huset, flott inngjerdet sted der det var greit å stalle opp hunder.

.

Første gangen over denne brua også.. hehe

.

Festningen ble også besøkt for første gang.. som dere skjønner en begivenhetsrik tur

.

Morsomt med en litt annerledes turhelg, der vi fikk sosialisert oss på en trivelig måte begge to   Jeg har jo bestandig sagt at det overhode ikke er viktig for meg at hunden min ikke går overens med alt som er av hunder, så lenge den klarer å oppføre seg i bånd.. Og det står jeg vel fremdeles ved.. MEN du verden så deilig det er å ha en hund som bare en vennlig innstilt til alt som går på 4 bein!!

.

Det jeg ser, og som jeg vet er at jeg har en hund som har nok kjønnsdrift, og dette må jeg både forholde meg  til, og jobbe endel med for å få kontroll på. Han er jo en drøm av en samarbeidsvillig hund, men når det er masse deilige hundelukter ser jeg at jeg foreløbig blir valgt litt bort…., og han blir vanskelig å få kontakt med.. Det skummer rundt kjeften og blikket er helt hæslig tomt… ÆSJ og FY!! Men jeg valgte selv labrador hannhund, og vi driver og kommer til enighet (trur eg…), men jeg ser jo også at det er instinkter som kanskje er kraftigere enn jeg hadde innbilt meg, og som også i fortsettelsen kommer til å kreve en god del jobbing!

.

Men åkke som, en kjempetrivelig helg med flotte turer, og Vito har oppført seg veldig fint til tross for både løpetidlukt, hissig puddel og masse nye inntrykk… Tror kanskje jeg har litt store forventninger til hvordan han skal oppføre seg i slike settinger også…. Det er jo ganske nytt for han, og han må jo faktisk få tid til å tilvenne seg litt også da

Jaggu er Knotten blitt to år. Må jo si at jeg ikke helt visste hva jeg gikk til når jeg bytta rase, hadde for å være helt ærlig kun sett noen få jaktlabradorer i jobb som jeg likte veldig godt, + at retrieverjakt facinerte meg. Og heldig som jeg var hjalp Kari Anne meg med å surfe frem noen bra kull, og valpekjøp ble det Ikke visste jeg at jeg kom til å bli helt hjelpeløs forelsket i både individet og rasen, men det har jeg altså blitt

.

Første møte, 5 uker gammel. Det var vel ikke jeg som valgte han, heller motsatt. Vito la krav på meg størstedelen av timene jeg tilbragte i valpekassen, og var desidert den freidigste og mest sultne valpen i kullet. Når jeg hadde observert valpene i over en time, kom oppdretter Carin ut og spurte om jeg hadde sett meg ut noen, og det hadde jeg jo. Og da passet det jo ypperlig at det var samme fyren som hun hadde sett ut som en passende hund for meg

Vito 9 uker, og halen har inntatt stillingen den stort sett har hatt siden.. rett opp

.

Ja, ja, koselig å mimre litt fra valpetiden. Han er vel kanskje den mest kreative og aktive valpen jeg har hatt, men samtidig har han vært utrolig balansert hele veien. Nå er han to år, og selv om jeg langt fra regner han som voksen, ser en jo konturene av hunden han kommer til å bli. Frem til for en uke siden hadde jeg faktisk aldri sett tenna på han, men da sa han jaggu i fra til ei schæfertispe som han syns oppførte seg på en direkte ufin måte Ikke noen store greier, bare fortalte henne at skal du oppføre deg som en dust, vil jeg ikke leke med deg. Etter at han hadde sagt i fra om det, overså han henne totalt en lang stund, gikk bare bak meg og var superoverlegen.., før han igjen bød opp til lek. Tydelig at beskjeden var gått inn, for i to lange timer lekte de helt ypperlig sammen. Tror kanskje schæferen fikk en fin opplevelse av turen også. Oppfør deg skikkelig, så kan vi leke

.

Jeg er så heldig at jeg har en nabo som har begynt å ta med Vito på tur når jeg er på jobb på dagtid. Akkurat DET er jo direkte luksus da, har alltid tatt meg av alt av tur og trening selv. Tilbakemeldingene er overveldende, han oppfører seg som en gentlemann Da får jo jeg ennå mer tid til jakttrening, for her i huset er det nå engang slik at fysisk trening/tur er høyt prioritert, og skal stort sett gjennomføres hver dag! Og når det allerede er unnagjort når jeg kommer hjem.. ja da blir det mange timer igjen til jakttrening..

.

I kveld har jeg vært og trent på bak og sidedirigering. Første gang jeg har satt det skikkelig sammen. Jeg la ut 3 dummyer bak, og to på hver side. Ble vel ca 50 meter fra der jeg stilte han opp og ut til alle dummyene. Første gangen jeg sendte til forskjellige retninger viste jeg han retningen før jeg gikk ett godt stukke unna og sendte han. Etterhvert fikk han ingen “forvarsel” om hvilken vei han skulle. Utrolig morsomt å se at moment treninga begynner å virke. Han var 100% sikker hver gang jeg sendte han, og det selv om det i løpet av økte kom folk og gikk over fotballbanen som jeg valgte å ikke bry meg om overhode, så holdt han fokus og beina ut i riktig retning hver gang   Jeg er ikke så blond at jeg tror jeg får dette til å fungere i en annen setting en dette ennå, men åkke som, det fungerte i kveld i alle fall!!

.

Bare valpebilder i dag… Ikke noe tvil om at denne fyren fikk det han trengte og vel så det i valpekassen nei

På siste trening var Henrik Jensen ( http://www.inlicio.com/ ) med som superfotograf, og knipset masse flott bilder av hundene i arbeid. Utrolig morro!! Så her kommer ett knippe bilder fra vår forrig trening: Enjoy!!

.

Planlegging av dagens oppgaver.

Klar for utsending..

Joda, det går unna når ut signalet går…

Vito i kjent stil… farten er det i alle fall ingen ting å si på…

Leter etter dummy.. tante “grusom” i bakgrunnen for å kremte litt hvis bytting blir tenkt på..

Like ivrig inn med dummy som ut for å finne..

.

Litt ekstra ros inne hos meg i dag, i og med at vi la litt press på han ute i feltet…

Dummyer hentet inn en etter en i riktig rekkefølge..

Back on Track gjengen pent og pyntelig ved foten etter vel gjennomført treningsøkt!

Verdens godeste guling

Nå har vi virkelig fått flere gode trening på kort tid, og jammen gir det fremganger… rart det der

På fredag møttes jeg og Elisabeth på Øysand Camping, ett område med ittno snø, og med en lang strandkant og masse fine områder å legge ut dirigeringer på. Det er også ett stort pluss at det stadig tusler noen turgåere forbi, både med og uten hunder, slike forstyrrelser både liker og trenger vi! Vi la ut en dirigering helt i strandkanten, den ble vel bortimot 100 meter tenker jeg, og en gjennom en port og langt pokker i vold ut på ett jorde, også en på skrå ned til vannkanten, der dummyene ble lagt oppi en stor haug med kvist og stein. Vi startet med en god kopp kaffe på sekken, mens hundene lå på teppet sitt og hadde en fantastisk fin, avslappet holdning. La seg ned og slappet av, utrolig deilig å se! Blåste av noen skudd, og modusen var fortsatt rolig   Så startet vi, og da får jeg en liten pekepinn om hva som virkelig blir utfordringa vår fremover, og som jeg egentlig vet, men har fortrengt litt… VANN.. Med en gang vi vender opp og begynner å gå fot ned mot sjøen, forandrer den gule holdning radikalt… Blir helt anspent i kroppen, veldig opptatt av vannet… Må jobbe veldig med han for å få en god fot, og vi tar oss god tid på tur ned til stranda. Men, når jeg vender opp og sender langs strandkanten, går han som en kule og henter dummy   Jeg hadde faktisk ikke blitt sjokkert hvis han hadde lagt på svøm, men så gæærnt var det heldigvis ikke!  Etter at de begge hadde hentet, tok jeg en stein og kastet langt ut i vannet, også snudde vi om og tok den lange dirigeringen på jordet. Han slipper vannet med en gang jeg vender opp, og gjør en kjempejobb på den lange dirigeringen

Den på skrå bød på litt mer utfordinger, og jeg ser at jeg må være veldig nøye før jeg sender.. Jeg SER jo egentlig hvilken retning han har tenkt å løpe, og sender jeg for tidlig, ja da går det den veien… Ved andre forsøk på den skrå tok jeg meg mye bedre tid, og da går alt så meget bedre! Det jeg ser når han får flere fremmede dummyer på lite området, og jeg er litt ute av synet, er at han tar seg til rette og går litt rundt og sjekker opp de andre.. Tror ikke at han byttet, men at han bruker litt tid han ikke behøver å gjøre er det ingen tvil om..

.

En kjempefin trening der vi fikk utfordret de unge en god del mer enn vi vanligvis gjør, men både jeg og Elisabeth er rimelig sikre på at tiden er modne til å gjøre dette nå. Det var to slitne, litt flinkere hunder som etter 3 timer på Øysand hadde løst sine oppgaver på om en ikke helt problemfri måte, så på en forhåpentligvis lærerik. Det er jo slike treninger som virkelig fører til læring, ikke slike treninger som er lagt opp slik at absolutt alt går på skinner!! Morro, morro. Jeg ser at det som forstyrrer Vito mest, hverken er bråkete schæfer, rare mennesker med stokk eller flyvende kråker i området sitt.. men vannet..  Den hunden har fått to markeringer på vann i hele sitt liv, og det var når han startet bk som 15 mnd.. Han har fått endel dirigeringer over vann, men at det skal være slike forventninger blir jeg litt svett av… Ja, ja, vi får ta tak i dette også når det faktisk blir mer vår

.

Vito med favoritt dummyen over ALLE… 2,5 kg kanindummy Bare “bittelitt” stolt

.

Lørdagen ble tilbragt på Ånøya med isfiske, Vito fikk dra pulk med litt vekt i for første gang, og jeg er meget godt fornøyd med han! Han legger seg i sela og jobber på, overhode ikke redd pulken mer, det var kun første gangen at han syns den var skummel! Vi var ganske mange timer ute i solskinnet, og han tilbrakte store deler med å ligge på teppet sitt ved siden av pulken, også fikk han rocke litt med Delphi og Aristo som kom på besøk etterhvert. Fisk ble det faktisk også, en riktig så fin ørret

.

Her ligger jeg og venter, og har det egentlig ganske så fint

.

Vito syns forresten at å borre hull i isen, så allslags skumle ting kunne komme opp var i overkant av vettug oppførsel.. Først var han omtrent en meter lang og veldig i beredskap.. også begynte han å bjeffe og knurre og hoppe rundt hullet.. man vet jo aldri hva slags skumle vesen som kan komme opp av ett slikt hull… Da ble han faktisk jagd bort… og benyttet anledningen (overslagshandling kanskje.. hihi) til å stjele metallkoppen til Mona og gå fullstendig berserk.. Han løp hundrevis av meter i alle retninger, knurret, kastet koppen i været OG fanget den igjen… Makan til idioti.. hehe, men litt søt også da.. Det endte med at han mistet den ett sted nesten inne ved land, og fikk jaggu ett lite feltsøk etter en stund som han løste helt ypperlig.. hadde nok en viss formening om hvor den var “mistet”

.

Å hærregud.. hva har muttern gjort.. åpnet for at monstre kan komme opp…

.

I dag var det ny trening sammen med Elisabeth og Johanna, og i dag bestemte jeg meg for å ta skikkelig tak i bytting av fremmede dummyer når mor er ett stykke unna. Jeg har jobbet mye med dette på egen hånd, men problemet er at han bytter ikke når jeg trener alene med egne dummyer lenger… og ergo får jeg jo egentlig ikke trent på det heller.. han gjør jo riktig hver gang…

Så i dag la jeg ut 5 fremmede dummyer på ett barmarksområdet, og fikk med meg en “skremmer”, for dagen Elisabeth, som skulle minne Vito på at bytting ikke var noe tema selv om mor ikke var å se.. Jeg hadde utstyrt meg med god belønning, les Gilde pølser, for å riktig fortelle han at å komme inn til meg med EN gang dummy var i munnen, virkelig lønte seg. Utrolig bra trening!! Og for en læring, JIPPI Første gang sto jeg så nærme at jeg snakket til han selv, også gikk jeg lengre og lengre unna for hver gang jeg sendte. Han ble direkte sjokkert nå verdens snilleste tante Elisabeth faktisk tok frem grovstemmen og kjeftet, og skyndte seg hjem så fort han kunne. Og deretter gikk det virkelig fremover med læringa! Tok to gode økter med dette i dag, og på siste runden bråsnudde han med dummy i munnen, hoppet OVER annen dummy som lå der og beina inn til meg   Jeg skal faktisk ha med en hjelper hver gang fremover når bytting er en mulighet, for slik jeg så det i dag så var dette trolig en vei å gå for å formidle hva jeg ønsker og ikke minst hva jeg IKKE ønsker.

Trente en stopp med han også. Han fikk frikommande etter at Jing hadde drevet i ett området, og beina opp ditt for å sjekke hva hun hadde gjort. Lot han løpe litt rundt før jeg blåste, og for en bråstopp. Han sto som en påla til jeg fikk gått nærmere og belønnet med ball. Jeg er vanvittig fornøyd med treninga i dag! Vanligvis vil jeg jo benytte fellestreninger til å trene dirigering, markering og finsøk, men dette med bytting må jeg også ha med på fellestreninger, for det er jo der feilinga kommer

.

Veldig fin modus ved sekken i dag også, han ser nesten litt trist ut der han stabler seg sammen på det lille teppet sitt.. hehe. Og rolig når de andre hundene gjorde sine ting. Kan jo ha noe å si at han har vært på to timers tur før treninga i dag, men uansett, flott innstilling til det passive i dag!!!

Jeg og Elisabeth hadde drømt om sol, litt vind og barmark, må vel si at når jeg kjørte hjemmefra i dag i snøvær virket det rimelig fjernt.. Men utrolig nok, når vi kom til Flakk var det faktisk akkurat det som åpenbarte seg!!

Vito og Lynx, to gode treningskompiser!

Vi begynte med å gå over terrenget med Emil og Kiska (lakrisjente som er på ferie hos meg en uke) Både for å planlegge treninga litt, også fikk de luftet seg og løpt litt før de måtte være i bilen.. Vito har jo som sagt vært hemningsløst forelsket i den sorte damen, og jeg har virkelig måtte jobbe for å få han til å ikke være intenst på flørten HELE tiden. I dag fikk jeg (sier nesten heldigvis) sett at Emil, som vanligvis ikke bryr seg om tisper annet enn akkurat når de står var VELDIG forelsket han også, nesten mer enn Vito. Så da konkluderer jeg med at hun ikke bare er sukkersøt, hun lukter utrolig deilig også

Kan jo forstå gutta også da…

.

Vi hentet Vito og Lynx, og begynte som seg hør og bør med en kaffe på sekken. Innmellom gikk jeg rundt og brente av noen skudd, uten at det skapte annen reaksjon enn mild nysgjerrighet. Har som mål at det skal være skudd med på alt av treninger fremover, og det skal skytes i alle situasjoner.  Vi begynte faktisk med markeringsstrening i dag, Silje – en arbeidskollega av meg var kommet for å se litt på treninga, og hun ble selvsagt satt rett i kastearbeid… Lynx startet, og Vito lå ett stykke unna og slappet riktig så greit av. Lynx markerer fint, men er litt fin dame som ofte velger å gå utenom ekle hindringer på veien. Dette blir det litt fokus på nå fremover når det gjelder henne Også tisset hun ene gangen hun var ute, jeg merket meg hvor og hadde planen klar til det var Vito sin tur. Det var ganske vanskelig terreng vi helt bevisst hadde valgt for markeringstrening, og jeg er ikke så sikker på at de så dummy hver gang.

Vito gikk som planlagt i lukte/markeringsfella til Lynx, men nå var jeg faktisk nesten i forkant, og fikk fortalt han i TYDELIGE vendinger at vi ikke markerer når vi er på jobb. Det så faktisk ut som samtalen virket, han bruker ikke være så bekymret ved tilsnakk den godeste gule, men i dag syns jeg det så  ut som han faktisk fikk med seg at jeg ikke var fornøyd Og på de 3 markeringene han fikk etter dette, jobbet han som en gud, Hærlig!! Den siste dummyen landet mellom to stener og var vanskelig å finne, men Vito holdt seg helt i området, og letet og letet helt til han fant, og det helt uten å la beina gå banans – KJEMPEFORNØYD.

Vito dundrer gjennom alt av hindringer, hos oss er det faktisk jeg som må stå for risikovurdering i forkant av treninga….

Vi la ut dirigering også i litt vanskelig terreng, og sendte fra forskjellige plasser. Flinke hunder som virkelig begynner å forstå signaler, også når vi flytter oss før vi sender. Siste gangen jeg sendte var jeg nok litt nonchelant selv, da jeg prøvde å sende han rett frem, også gikk det en sti svakt mot venstre. Vito beina opp stien, men hey, føreren var faktisk våken igjen, og blåste stopp som han lystrete kjempefint. Gikk ut og belønnet stoppen, og tok han med tilbake. Gikk litt nærmere og sendte på nytt : Suksess

.

Etter litt mat og kaffe (og flere skudd) var det nærsøk som sto på programmet.

Dette har han skjønt, men jeg må huske å gjøre det vanskelig så han må opprettholde søket sitt over tid!! Første stedet ble det nok litt for lett, men på andre haugen måtte han virkelig  jobbe for å finne siste dummy. Jeg både så og hørte at han ble litt hektisk etterhvert som han ikke fant, og beina begynte å leke trommestikker igjen… Men jeg hørte omtrent ordrett hva Heidi Kvan sa til meg når jeg trente finsøk hos henne, og ropte han inn i området igjen   Etter noen minutter med litt småhysterisk søk/løping satt Vito faktisk nesa skikkelig på igjen, jeg  hørte det klapret.. Og DA fant han siste dummy.. Flott læring for Vito : Nesa MÅ være på, og farten må ned, og se da blir det funn!!.

Jeg fant, jeg fant

Utrolig flott treningsdag, der jeg for en gangs skyld var godt fornøyd med meg selv også. Som regel føler jeg at jeg er alt for passiv/sent inn i alle situasjoner med Vito, men i dag hadde jeg tenkt grundig igjennom hva jeg skulle gjøre HVIS.. på omtrent alt vi trente på, og jeg klarte å gjennomføre det… Husket å la han tisse før jobb gjorde jeg også… Ikke værst bare det.. hehe.

.

Lille Kiska fikk prøve seg på ett par enkle dirigeringer og en markering helt på slutten Kjempeflink og ivrig, akkurat slike en 9 mnd jaktlabb skal være første gang en får prøve seg på tøyposer!!

.

I dag er det skikkelig snøvær ig jen, men hva gjør vel det. Fri i dag også, så nå blir det en skikkelig skitur med de firbente!